Bloggforfatteren, fotografert her på høyden av sin nettfobi.

Jeez Eloise, det er en evighet siden jeg har blogget. Og tydeligvis har jeg delvis glemt hvordan man gjør det; den første setningen ble skrevet ved å hamre penis mot tastaturet. Og det hele gjøres med særs klamme håndflater og tykke, bløte kiddyfiddlerlepper som smatter og sukker nervøst; kvalmen stiger i kråsen, man vakler gurglende og rumlende ut på tynn is idet man på nytt entrer bloggosfæren for å “jam with the console cowboys in cyberspace”, for å sitere Julia Stiles i Ghostwriter.

Anyhoo. Grunnen til at det har tatt så lang tid er at så altfor mye har skjedd, hvor skal man begynne lizzm. Når jeg først ankom hadde jeg ikke nett på PCen, jeg KUNNE skrevet på diverse nettcaféer (det er en herlig en rett over gaten: “CyberCafé 69: Connectin’ With Ur Luvved 1s?!!” [sic]), men da måtte det ha foregått i “ae”, “oe” og “aa”-format, og fuck that noise, amirite? Holla! Så la meg kjapt bryte ting ned, etter en måned i Singeling.

Akkurat sånn var det.

Vi bodde først på hotell i Geylang, Singapores horestrøk. Fabelaktig. Feite menn fra Øst-Europa smøg seg siklende og pølseduftende rundt bittesmå jenter fra Thailand og Malaysia mens barter og buksesmekker vibrerte i en blanding av hete og erotisk spenning. De hadde til og med klassiske ‘fishtanks’; horehus der jentene er stilt opp på rekke og rad i glasstanker, med nummere på puppene slik at Horst og Jürgen kan velge og vrake med feite, skjelvende cocktailpølsefingre. Strøket er trolig kun en blek skygge av Bangkok, med sine froskeshows og barneprostituerte, men likevel; det var overraskende at en såpass striglet stat som Singapore hadde en såpass krass byll av synd.
Med klamme haler mellom beina flyttet vi således til vår nye leilighet i Little India, et nabolag jeg blir mer og mer glad i for hver dag som går, til tross for at all maten som serveres der enten er Gurp, Blorp eller Plupp. Ikke misforstå, jeg elsker indisk mat; men å spise det døgnet rundt kan gjøre deg en smule stinn, og spiser du det til frokost vil du føle deg som en ballong fylt med sennep de neste 24 timene. Uansett, Little India er som India kondensert ned til et område på størrelse med Grünerløkka, fylt til randen med hissige indiske menn, arge bilister og durian, Cunt of the Fruits. Virkelig, det er faen ikke måte på hvor forferdelig denne frukten lukter, lik et fellestoalett på en utendørs DDE-konsert hvor det kun har blitt servert vanilje-schnapps og dundersalt. Til og med en saktmodig prest i Sjømannskirken (vi lånte telefonen der en gang) måtte ty til bannskap og fy-ord når odøren av dette spetakkelet skulle beskrives. Jeg har ikke smakt den enda, men utsagn fra lokale om at “nei nei, visst lukter den bæsj, men konsistensen og smaken er mer som pudding” gir meg ikke mer lyst til å forsøke. Til og med navnet lukter vondt: DURIAN. Som i “Tommy Steine dro en real durian under Allsang På Grensen”.

Vel, jeg må visst forberede et 45-minutters foredrag om Lars von Trier og Dogme 95 til mandag mens jeg lager 24 A3 foto-storyboards og skriver et 3000 ords essay om soviet-montasje i tillegg til å ta 36 bilder til en digital portefølje før jeg forbereder til regi-øvelse på tirsdag og øver til å spille hovedrollen i en kortfilm denne helgen mens jeg redigerer mitt eget autobiografiske solofilmprosjekt og er kameramann for min venn Harshs film og lager en outline og en treatment til en annen kortfilm. Jeg overdriver faktisk ikke i det hele tatt, det er sykt. Så la meg for nå ta av meg bloggebuksene og dra på meg skolestrømpene; man returnerer om en liten stund og fortsetter der vi slapp. *DURIAN* Oi, beklager.

1. Øyet popper ut, og lik Cheech Marins karakter i møkkafilmen Once Upon a Time in Mexico kan jeg bruke det tomme øyenhullet til å smugle ting som droger, fyrverkeri og kattunger over landegrenser. Kan også være et godt partytriks, samt velanvendelig i boudoiret, if you know what I mean (I mean that I’m gonna cold stick a peter in my eyesocket).
2. Nok et øyet-popper-ut-scenarie, men denne gangen skjer det spontant idet flyet tar av fra rullebanen, Evil Dead II-style. Et fabelaktig festfyrverkeri uten like, morsomt for både små og store, særlig når hjernemassen spruter ut av det tomme hullet som en rosa fontene. Feliz Navidad! I’ll swallow your soul!
3. Nok et…Vel, det virker som om det igrunnen er en 100% sjanse for at øyet popper ut, med forskjellige utfall. I dette scenariet skaffer jeg meg en eyepatch, og med så stygge føtter som jeg har skulle det ikke forundre meg om jeg mister et bein til fotsopp; hel-lo, trebein! Med disse accessoriene innabords kan jeg faenmeg lage så crappy filmer som jeg vil: “This J-horror about the pop-up ad with a thirst for blood stinks.” “You know it was made by a guy with an eyepatch and a pegleg, right?” “I stand corrected. That is fierce“. Yarrr.

Sånn, bare styggere.

Vel, nok om det nasty-ass øyet mitt (som trolig ikke vil ha bedret seg til bli-kjent-dagen på skolen, og som dermed vil gjøre meg til en sosial paria, for alltid dømt til å spille orgel og slikke meg på pungen i skolens katakomber). For dere som ikke vet det så er jeg uansett tilnærmet blind på venstre øye fra før (takk skal du ha, pappas DNA), så til helvete med det. Good riddance! Det er mulig det ikke er Singapore-stresset som har sprengt øyet mitt, men snarere det at jeg har kjøpt meg nye earbuds: buttplug-formede svarte monstrositeter, spesialdesignet for dypest mulig penetrasjon. Med tanke på at jeg alltid må lytte til en lydbok for å få sove (Stephen Kings “The Stand” i disse dager, nå som svineinfluensaen røyker skinker over hele verden) kan jeg ha rullet meg over en av rabagastene i søvne og poppet et blodkar. Og apropos lydbøker og Stephen King: herromdan lyttet jeg til Neil Gaimans “American Gods” (en fantastisk bok, forresten) under et besøk på Outland, og et mystisk sammentreff sammeninntraff. Du vet når du leser en bok eller et magasin og TVen står på i bakgrunnen, og noen sier et ord på fjernsynet i samme øyeblikk som blikket ditt treffer det selvsamme ordet på siden? Alltid noe freaky (a glitch in the Matrix, perchance? Whoa), men det er vanligvis noe sånn som “London”, “ekteskap” eller “well-hung studs”, relativt vanlige ord og fraser. Vel, lydbokmannen ytret frasen “danse macabre” i selvsamme stund som øynene mine falt på boken “Danse Macabre” av King. Shiiiiiiiiiiit. Hva er oddsene, lizzm. Noe særs besynderlig er i gjære her. Nei, pokker, det var en dårlig historie. Jeg angrer på at jeg fortalte den. Føl deg fri til å hacke bloggen min og fjerne hele skiten.

Bloggforfatteren, fotografert her i ferd med å sette til verket.

Tjo-fadderittan, her skal det vaskes leilighet. Jeg planlegger å iføre meg snekkerbuksene du ser til venstre her, trekke på meg galosjene, åpne alle vinduene og sette i gang. Anders og Hedda er med; du skal ikke se bort ifra at vi kaster såpeskum på hverandre i uoppmerksomme øyeblikk, ler og danser, sklir bortetter gulvet lik Tom Cruise i Risky Business (også parodiert av butleren i en episode av Fran Dreschers eminente sitcom The Nanny, om jeg ikke husker helt feil) og generelt bare tuller og tøyser og flørter og koser oss. Det hele vil finne sted i form av en montasje satt til “Footloose” av Kenny Loggins, så det vil ikke ta mer enn ca. 4 minutter og 2 sekunder.

P.S.: Jeg har tidligere nevnt hva folk har søkt på med Google for å komme til bloggen min (fraser som “pre-teen lolitas”, “dog vagina” og “sprut” har figurert tungt; jeg antar at “well-hung studs” nå kan legge seg til listen). Nå får dere faenmeg skjerpe dere. Et topp 5 søk er nå “inne i vagina”. Dobbeltve-te-eff. En annen toppliste-stayer er “bæsje på seg”…jeg håper virkelig ikke at disse to søkene hører sammen. Fy skam! Fy skam.

Bloggforfatteren og hans nærmeste familie, fotografert her i ferd med å flytte ut av Norge og inn i Singeling

Det er lite med blogging fra min side denne uken; hadde du vært mild og god og ålreit ville du ha skjønt at dét er fordi jeg driver og flytter ut av leiligheten og inn i Asia, med alt det innebærer. Men du er jo ikke mild og god og ålreit, du er jo en skikkelig pikk! Men mannslem eller ei: alle fortjener å se denne videoen. Take it away, Sean Banan!

OK, humoren er noe pinlig og åpenbar, men A+ for effort! (Og de har inkludert et av mine favorittøyeblikk: Gordon Cole som brøler “O-RE-GOOON!”) Fra Twin Bricks var ikke veien lang til dette:

Geez Eloise. Javel, det er kanskje bare én (halvdårlig) vits i hele klippet, men hvorfor gjorde ikke vår Sesam Stasjon lignende ting? Jeg ville gitt en (enorm) testikkel for sjansen til å se O. Tidemand og Max Mekker gjenskape Wild At Heart (“Dette er en stasjonsmesterjakke! Og for meg er den et symbol på min individualitet…og min tro på personlig frihet.” “Hei O. Tidemand! Ta en bit med pære! P er for pææære. Wahahaha!”). Jeg hadde fått en boner with a capital O, for å si det sånn. Uansett, comboen Lynch og barneprogram fortsatte:

Fantastisk. Og jeg vil la denne, som den beste filmen hittil, avslutte ballet:

(Det er tydeligvis forbudt å legge til filmen i bloggposter, så trykk play og følg linken videre til YouTube. Tro meg, du vil ikke angre.)

SNYEEEAH!

Noe jeg lenge trodde kun var en feberdrøm frembrakt av hostesaft og Cheez Doodles ble bekreftet som en realitet i dag: Jada Pinkett Smith har et trashy-ass nu-metal band kalt Wicked Wisdom. For de av dere som ikke vet hvem hun er, tenk The Nutty Professor, skrukken mellom kuken Will Smith og rasshølet Jaden Smith, samt Tobias Fünkes sitat “I don’t know if I’m cut out to be a De Niro, or a Regis, or a Pinkett Smith or a what-have-you…”. Jeg har en vag erindring av å ha sett dette åsgardsreia-møter-Evanescence-spetakkelet en sen natt på David Letterman, men har til nå forkastet konseptet som for latterlig. Men som nebbdyret jo har lært oss: intet er for latterlig til å eksistere. So without further ado, respectfully submitted for your approval, med låttitler som sender tankene til både mens og kuk, I give you…

\m/ WICKED WISDOM. \m/

Musikken er grymt mørk sørstats-rock, med sump og skog og blod og Satan dominerende i lydbildet; tenk feelingen du får av Phil Anselmos Down, dog helt uten at musikken er noenlunde lik. Du hører virkelig at dette er rabagaster fra The Raconteurs, White Stripes, Kills og QotSA. Det bjeffes og gryntes og klynkes og knurres og booges og wooges og blueses og suses over en lav sko, stort sett med Alison på vokal (om dette ikke får deg til å smatte fornøyd og stryke deg mildt over brystvortene: sjekk ut The Kills’ Midnight Boom nå), iblant ispedd noe duettering og call-and-response rafferi fra de andre i bandet. Ikke ALLE låtene er like spennende, et lite knippe lyder som veldig veltrådd Jack White-grunn; men helhetsfeelingen og stand-out låtene er overveldende nok til at dette anbefales på det varmeste. Et lite minus er at den nederstående låten ikke er med på albumet, men så er den da også veldig klassisk B-side materiale: en cover av Gary Numans Are Friends Electric?.

YACHT har også sluppet albumet sitt nå, tydelig som en del av en sammensvergelse med The Dead Weather som går ut på å gjøre at hele denne bloggposten blir utelukkende i svart/hvitt. Men det bildet du ser til venstre her er ikke det egentlige coveret; selve kunstverket er et epilepsifremkallende Flash-helvete du kan finne her. Well hey, linken ble oransje! Hahaha, ta den du YACHT; foisted by your own arsty-farsty cleverness. Oh snap! Anyhoo. YACHT er artistnavnet til Jona Bechtolt fra Portland, en tander liten fyr som tidligere var med i duoen The Blow (lytt til albumet Paper Television, da særlig sangen Parentheses; very sexy, very kool!). Han har også jobbet med Devendra Banhart, og er signet til cred-labelen DFA Records: en hipp liten sak, med andre ord. Ikke rart at han ikke smiler på fotografier.

It doesn't matter if you're black and white, but it makes a blogpost kinda dull.

Men musikken er langt blidere enn mannen! Det strummes og klappes og plinges og plonges og lalles og skralles til den store gullmedalje, det er unektelig et fabelaktig sommeralbum som kan minne litt om en miks mellom Architecture In Helsinki, High Places og White Williams. Som et sidespor vil jeg føye til at jeg vet at det er ekstrem latskap av musikkanmeldere å beskrive sounden til et band som “en blanding av band X, band Y og band Z”. Men jeg er ikke en musikkanmelder, jeg er bare en dust med en laptop. Ikke får jeg betalt heller. Folk besøker siden min bare fordi de har søkt på “dog vagina”, “bæsje på seg” og “pre-teen lolitas” (helt sant; disse er blant “top 10 searches” i bloggstatistikken min!). Men enda verre er det faenmeg når anmeldere i et forsøk på kreativitet gjør et lite narrativ ut av disse band-kombinasjonene; du veit, “bandet lyder som Marilyn Manson som møter Celine Dion på toppen av Eiffeltårnet iferd med å gi Uncle Kracker en blow job mens Maria Mena iakttar gråtende og sjonglerende i en brennende luftballong”. Poenget her er at det kunne vært verre. Og at See Mystery Lights er et skikkelig bra album.

Den beste låta er unektelig Psychic City; med litt flaks vil dette være en passende theme-låt til mitt Singapore-opphold (kun 13 dager igjen nå! Woooo!).

That is all.

Bloggforfatteren 24 timer etter at dette innlegget ble skrevet, fotografert her så gammel og glad som han faktisk føler seg.

HURRA FOR MEG

Første band ut var svenske Nordpolen, som var halvveis gjennom settet sitt når vi ankom. Bandet har hatt en relativt god word-of-mouth i den siste tiden, så jeg hadde debutalbumet På Nordpolen uhørt på iPoden før jeg så dem. Etter et kvarter av settet deres gjorde jeg et mentalt notat av å slette samtlige mp3′er fra både spilleren og PCen når jeg kom hjem; fyttehælvete for et begredelig band. Sceneshowet deres kan jeg forsåvidt ikke uttale meg om, siden musikken gjorde at jeg ikke våget å bevege meg nærmere scenen enn nødvendig i frykt for en slags “brown note”-lignende reaksjon. Det låt som en mer slapp og atonal versjon av Familjen (også et band som til tider har skremmende høy cheese-faktor). Blærgh. Publikum virket som om de delte min mening om rabagastene: det sto ca. fem mennesker foran scenen, trolig for redde til å røre seg av frykt for å kaste opp. Æsjameg ass. Kjære Nordpolen, jeg hater dere. På grunn av dere har jeg begynt å heie på global oppvarming, sånn at møkkakontinentet som dere deler navn med skal smelte bort.

Bra Litt bedre musikk som også deler navn med kontinenter:

1. America: Horse With No Name
2. Toto: Africa
3. The Shins: Australia
4. Europe: The Final Countdown
5. Asia: Sole Survivor

Britiske Does It Offend You, Yeah? var neste band ut; de var da også 80% av grunnen til at jeg hadde kjøpt billett, jeg liker dem veldig godt. Konserten var bra, selv om høydepunktet kanskje var at de spilte Eels som pausemusikk (dette sier dog ikke så veldig mye om DiOy,Y?, med tanke på hvor bra Eels er). Vokalisten James Rushent var sjarmerende klønete og småtjukk på scenen, og kunne til overmål betrygge oss alle med at de ikke hadde hatt noe å gjøre med at deres nest beste sang (We Are Rockstars) var med i traileren til The Fast & The Furious 4 (“a fokkin’ shite moovie!”). Dette var den eneste konserten under festivalen hvor jeg skulle ønske at bandet ville spilt lenger enn sine tilmålte 45 minutter, delvis på grunn av at de ikke spilte sin beste sang: Attack of the 60 ft. Lesbian Octopus.

De spilte også to nye sanger, noe som jo er stas; den første, Over Your Shoulder, var ikke så frøktelig bra…mens ny sang nummer to, The Monkeys Are Coming!, var da shizznit. You do not offend me, no; actually, I find you rather pleasing to the ear. Toodle-pip!

Så varre det amerikanske DJ-kollektivet N.A.S.A. sin tur da, jajajaja. Til motsetning fra en del anmeldere så likte jeg Spirit of Apollo-LP’en deres riktig så godt (selv om min goodwill mot albumet ved nærmere ettertanke ene og alene skyldes Tom Waits og Kool Keith-collabo’en Spacious Thoughts; jeg kommer ikke på hvordan et eneste ett av de andre sporene låter), og jeg hadde mildt positive forventninger. Men selv ikke disse forventningene var lunkne nok til å forberede meg på hva vi fikk servert. En Scooter-lignende dust i boblejakke som åpnet en playlist i iTunes, for så å brøle “Are you havin’ a good tiiime, uh, OSLO?” og “Boom selecta!” og “Balalaikaaa!” over et relativt lite overraskende knippe LCD Soundsystem-, M.I.A.- og Yelle-låter. Fabelaktige sanger alle sammen, det er ikke dét, men jeg tok meg i å lure på hvorfor så å si alle låtene var de respektive artistenes toppsingler fra 2007. Kanskje Pirate Bay-rettssaken hadde gjort ham nervøs for å laste ned noe nytt, og at han dermed bare hadde rasket med seg de mest spilte låtene fra en gammal Limewire-mappe. Det hadde ikke forundret meg om en av låtene hadde vært titulert Pre-teen lolita has noisy orgasm on cam, for å si det sånn. Som seg hør og bør hadde han også blandet inn en fire-fem “morsomme” og ironiske låter også, som Knight Rider-themet (“Give it up for David HasselHOOOFF, oh-hohoho!”) og Whoomp! There It Is. Herlig frekt, Scooter!

Google billedsøk-resultatet for "Jamaican jerk".

Men da man trodde at ting ikke kunne bli plattere og kjipere trakk N.A.S.A. frem et tjall-stinkende ess fra ermet. En jamaicansk reggeaton-dust i shades vraltet frem på scenen og utbasunerte at “Michael Jackson be resting with Jahwe, mon! Give it up!” før de spilte Beat It. Som om ikke denne oden til The King of Molestation Pop var pinlig nok så etterfulgte muppeten denne rørende hyllesten til verdens kåteste rasefornekter med en reggae-låt som hadde den grønnjævlige teksten “Money! Money money money moneeeh! Money is da root of all evil!”. Hadde jeg hatt en boks med latter med meg (du vet, som disse ku-boksene som sier “møøø” når du snur dem, kun med sitcom-fliring isteden) skulle jeg gått frem til scenen, ropt “Ja’-Maican me crazy, mon!” før jeg ville lagt hodet på skakke, trukket på skuldrene og snudd latterboksen. I ettertankens lys så angrer jeg på at jeg ikke gjorde det, selv uten latterboks; en slik kremreplikk ville fått selv den mest kyniske hipster til å bryte ut i latter, særlig når han allerede var tødd opp med å late som om man faktisk liker David Hasselhoff.  Aaah-HAHAHA! Går Pacific Blue i sommer? JEG LIKER DET PÅ ORDENTLIG! Wahahahahaaah!

You used to be hot shit in a champagne glass; now you're just cold diarrhea in a dixie cup.

Til sist var det Klaxons. Det er såklart fryktelig gay å bruke uttrykk som “SOOO last year!”, men i dette tilfellet så er det ikke hovedsaklig jeg som mener det: det er tilsynelatende bandet selv. De bare stod rett opp og ned på scenen, fullstendig blottet for entusiasme, tydelig flaue over å spille musikk som nå kun eksisterer i gamle NME-magasiner man finner nederst i bunken på do. Og don’t get me wrong, jeg LIKER Klaxons, Gravity’s Rainbow og Atlantis to Interzone er fortsatt flotte låter, men ikke når de blir fremført av et band som tydeligvis føler seg som H&Ms sommerkolleksjon fra 2007. Jeg tror de kanskje spilte noen nye låter, men alt låt som skit uansett. Ikke et smil var å se, og det var neppe fordi det ikke er kult å smile; en venninne av meg snakket med en fyr som hadde sett dem i 2007 (faen som “2007 ” går igjen i denne bloggen a gitt) og det var visstnok noe helt annet, de var fulle av spunk og bønner og energi og faenskap. Nå satt gjengen bare igjen med ølmager, MDMDA-avhengighet og slappe kuker (kukslapphet som forhåpentligvis fører til skilsmissen mellom Klaxons-Simon og indierocks heiteste pølse, Cansei de Ser Sexys Lovefoxxx). Jeg stakk før settet var ferdig.

På Garage-turen etterpå møtte jeg Djevelen i menneskeskikkelse (helt sant!) men DET…får være en historie…til en annen gang. God natt.